I was made for loving you

I dag er en god dag. Varmen fra kjæresten varmer så langt inn i sjela mi at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. 19 år gammel kan jeg se deg rett inn i øynene og påstå at jeg vet hva kjærlighet her. Ekte kjærlighet. Kall meg naiv og drømmende.

Jeg får ikke sove uten varmen hans, når det stormer som verst roer han meg ned bare med å se på meg med dådyrøynene sine. Han er min egen personlige snåsamann. Laget av sukkerspinn og regnbuedryss, tvers gjennom nydelig. Min bedre halvdel. Jeg er svart og han er hvit. Vi utfyller hverandre.

Han er min ridder i skinnende rustning, selv om jeg ikke krever å bli reddet. Den eneste som kan redde en selv, er nemlig en selv. Han har sett det absoultte verste i meg, samtidig som jeg håper han har sett det beste også. Etter bare et halvt år, vet jeg at jeg har funnet det som mange bruker et helt liv på å finne. Dagene da jeg hadde Bridget Jones maraton med meg selv og sverget høylytt på at menn var drittsekker og jeg skulle så definitivt bli lesbisk.

"Jeg elsker deg, min vakre fremtid. Du er mitt alt. Jeg er så glad for at jeg har funnet deg så tidlig. Jeg elsker deg høyere enn du aner <3" Slike meldinger, når jeg ikke klarer å møte mitt eget blitt i speilet, gjør det verdt å stå opp om morgenen.

Jeg har aldri elsket noen andre og kommer heller aldri til å gjøre det.

Klissete kliss på en mandag hvor himmelen er skyfri, maiblå og pollenallergien har slått inn for fullt. Kanskje jeg rett og slett bare er høy på zyrtec(:en type allergimedisin)? Uansett unner jeg faktisk denne følelsen for alle, til og med min verste fiende fortjener å oppleve slik kjærlighet. Jeg tror det forandrer en person og får ham eller henne til å se verden på en ny måte. Som "A Softer World" sier:

"Before we met, I was so scared of dying. But if the end comes today, this will have been enough. There's not a word yet, for old friends who've just met."

- Christine.