Jeg savner meg

Jeg føler meg så uendelig gammel. Det er som om jeg har gått fra å være tenåringsdrittunge til gammel dame på et år. Hvor er den jeg engang var? Er jeg der langt, langt inne et sted? I såfall; har hun planer om å dukke frem i nærmeste framtid?! Jeg savner meg. Jeg vil ikke at denne klumpen av forfall og kaos skal være meg. Det er så lenge siden jeg virkelig kunne le. Le ordentlig. Det er så lenge siden jeg dro på stranda bare for å kjenne sand mellom tærne og lukte på havet. Det er så lenge siden jeg sang Singstar for full hals, hjemme alene. Det er slik man burde leve: i øyeblikket. Det er så lenge siden min største bekymring ikke var så stor at den utgjorde et monster av enorme proposjoner.

For en dum, dum dag det har vært i dag. For en dum, dum dag det var i går. For en dum dag det var i forgårs! Alle disse dumme dagene, når skal de slutte å være i flertall? Teite meg som lar det gå utover kjæresten. Stakkars lille, søte kjæresten min. Han fortjener virkelig ikke dette.

Forbanna russetid. Skjønner ikke ar jeg gadd til å begynne med. Jeg var vel i overkant ambisiøs i gjerningsøyeblikket. Russetida var så langt frem i tid, i høst. Innen den begynte ville jo alt være helt fint og flott. Av og til lever jeg svært så godt opp til øyefargen min.

- Christine.

Christine - Kofferttrollet

I dag er jeg rotløs. I dag har jeg vondt i hodet, lavt blodsukker og hører ikke til noe sted. Jeg flyter bare. Jeg savner et kjent badegulv med varmekabler jeg kan krølle meg sammen i fosterstilling på. Jeg savner et kjent sted hvor jeg er hjemme og slipper å trippe rundt på tærne; alltid på vakt, alltid presentabel. Jeg savner å kunne smelle med døra inn til mitt eget rom. Låse verden helt og holdent ute. Skru opp volumet på stereoen og vræle høyt med til sinnamusikken. Jeg savner å kunne bevege meg fritt. Være hjemme. Jeg er så lei av å leve ut av en koffert. Prøve å ta minst mulig plass og unnskylde for at jeg er her. Jeg er så lei av å være fremmed.

Mamma har i det minste valgt å få meg. Jeg trenger ikke unnskylde så mye ovenfor henne, når jeg er hjemme. For det er jo hennes (og pappas) skyld at jeg er her :P. Samtidig er ikke hjemme like "hjemmete" som det kanskje en gang var; derav flytende-Christine.

Kan noen binde meg fast et sted? (Helst et sted med Ikeabenker og en stor, myk sofa?)

(Jeg har på følelsen av at jeg ikke kommer til å sove særlig mye i natt.)
- Christine.

I was made for loving you

I dag er en god dag. Varmen fra kjæresten varmer så langt inn i sjela mi at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. 19 år gammel kan jeg se deg rett inn i øynene og påstå at jeg vet hva kjærlighet her. Ekte kjærlighet. Kall meg naiv og drømmende.

Jeg får ikke sove uten varmen hans, når det stormer som verst roer han meg ned bare med å se på meg med dådyrøynene sine. Han er min egen personlige snåsamann. Laget av sukkerspinn og regnbuedryss, tvers gjennom nydelig. Min bedre halvdel. Jeg er svart og han er hvit. Vi utfyller hverandre.

Han er min ridder i skinnende rustning, selv om jeg ikke krever å bli reddet. Den eneste som kan redde en selv, er nemlig en selv. Han har sett det absoultte verste i meg, samtidig som jeg håper han har sett det beste også. Etter bare et halvt år, vet jeg at jeg har funnet det som mange bruker et helt liv på å finne. Dagene da jeg hadde Bridget Jones maraton med meg selv og sverget høylytt på at menn var drittsekker og jeg skulle så definitivt bli lesbisk.

"Jeg elsker deg, min vakre fremtid. Du er mitt alt. Jeg er så glad for at jeg har funnet deg så tidlig. Jeg elsker deg høyere enn du aner <3" Slike meldinger, når jeg ikke klarer å møte mitt eget blitt i speilet, gjør det verdt å stå opp om morgenen.

Jeg har aldri elsket noen andre og kommer heller aldri til å gjøre det.

Klissete kliss på en mandag hvor himmelen er skyfri, maiblå og pollenallergien har slått inn for fullt. Kanskje jeg rett og slett bare er høy på zyrtec(:en type allergimedisin)? Uansett unner jeg faktisk denne følelsen for alle, til og med min verste fiende fortjener å oppleve slik kjærlighet. Jeg tror det forandrer en person og får ham eller henne til å se verden på en ny måte. Som "A Softer World" sier:

"Before we met, I was so scared of dying. But if the end comes today, this will have been enough. There's not a word yet, for old friends who've just met."

- Christine.

Første innlegg

Første innlegg i min nye blogg. Dette blir et typisk "Wuhu! Jeg har fått blogg og skriver om at jeg har fått det"-innlegg. Altså ikke et videre spennende innlegg.

WUHU, jeg har fått ny blogg! :D

I dag har vært en typisk semi-dårlig dag. Jeg har for mange av dem. Skole uten skulk (flink Christine *klappe på hodet*), trene og henge på kjæreste sin jobb. Henger for mye der. Stakkar gutten, han blir vel gal i hodet snart. Nå sitter jeg altså her da; pimper cola zero, har tyggis i håret, (aner ikke hvordan jeg alltid får det til) og leser sosialkunnskap (det vil si surfur på nettet, snakker med folk jeg egentlig ikke har noe å si til på msn, heftig kabalspilling og oppretter blogg, blant annet). En smule ironisk at tidligere skolenerd meg fant ut at det plutselig ikke var noen vits med noenting og ga faen. Hello dårlige karakterer i fag jeg tidligere brilijerte i.

Vurderer å døgne i morgen med et par venner. Får se hvordan humøret er når jeg våkner. Jeg kan våkne opp en dag og bare vite med en gang jeg slår øynene opp at denne dagen kommer til å bli en dårlig dag. Jeg begynner å bli en smule lei av disse dagene.

Russeknute:
§1 knute
Være våken 24 timer i strekk

Ja, jeg er russ forresten. Jeg er en stuegris russ. Nøff, nøff. Behovet for å feste vilt og hemningsløst forsvant med bakkekrasjing og "familiens sorte får"-stempel.

Over og ut.
- Christine.